Viser arkivet for stikkord stasjonsbygninger

Paul Dues stasjoner på Dovrebanen

Hamar stasjon, et hovedverk i norsk jernbanearkitektur

Jeg er neppe alene om å ha blitt bevisst fenomenet jernbanearkitekter med Paul Due. Han var muligens vår mest produktive sådanne, selv om det etterhvert har vist seg at sønnen Paul Armin Due har tegnet en rekke av de stasjonsbygningene vi tidligere tilskrev faren. (Mer om det her.) Dette skal imidlertid handle om Due senior og hans stasjonsbyninger på Dovrebanen — eller Hamar-Selbanen, om du vil. Det gjelder strekningen fra Hamar til Otta, der alle stasjonsbygningene i utgangpunktet ble tegnet av Due, unntatt Hamar, der Dues bygning er nummer tre i rekken.

Den første strekningen Due hadde ansvaret for, var sørligste del av det vi nå kaller Solørbanen, fra Kongsvinger (men ikke stasjonen der) til Flisa. Den strekningen åpnet i 1893. Så fulgte Setesdalsbanen og altså Hamar-Selbanen omtrent parallelt. Sistnevnte åpnet trinnvis: Hamar-Tretten åpnet i 1894 og Tretten-Otta i 1896. Først i 1913 ble banen ført videre til Dombås med stasjonsbygninger tegnet av Arnstein Arneberg, men da hadde Due gitt seg som jernbanearkitekt.

Noe av grunnen til at dette samles opp her, er at det er gjort om på mange av bygningene siden Dues tid, og enkelte er revet. En rekke bygninger kjenner vi igjen som typiske, men ikke alle. Det som følger, er en slags tilstandsrapport om Due-stasjonene, hvorav svært mange var temmelig like i utgangspunktet.

  • Hamar: Stedets tredje stasjon, en staselig bystasjon i mur (oppført 1896) som gjerne regnes som Dues hovedverk, pusset opp til OL. Due tegnet også jernbanerestauranten på østsiden.
  • Jessnes: Ikke så veldig forskjellig fra opprinnelig utseende. Står fortsatt og gjenkjennes som en typisk representant for Dues mellomstasjoner, men det er ikke togstopp på Jessnes.
  • Brumunddal: Hadde opprinnelig et mer klassisk Due-utseende, men er som mange stasjoner ombygget og kunne i grunnen ha vært tegnet av hvem som helst. Dues ilgodshus står fortsatt, og stasjonen hadde vanntårn en gang i tiden. Venterommet er i bruk.
  • Veldre: I sin tid en typisk Due-mellomstasjon, revet i 1970, stasjon nedlagt.
  • Ringsaker (Tande): Bygning i kjent stil revet i 1976, stasjon nedlagt.
  • Moelv: Opprinnelig samme type som Kirkenær (på Solørbanen), revet i 1981, da dagens bygning (av Arne Henriksen) ble oppført. Ilgodshuset står fortsatt.
  • Ring: Due-bygningen brant i 1940 og ble erstattet med en ny bygning som ble revet i 1981. Stasjonen er nedlagt, men Dues ilgodshus er flyttet til Kvitfjell.
  • Brøttum: Lignet tidligere på nabostasjonen Bergseng, men 2. etasje ble revet i 1988. Ilgodshuset ble i 1990 flyttet til Maihaugen, der det spiller rollen som stasjonsbygning.
  • Bergseng: Står fortsatt, men leies ut som privathus.
  • Lillehammer: En stor bystasjon som fortsatt står og brukes, selv om billettsalget er overført til automater og Narvesen. Nye tilbygg rundt Dues bygning er tilpasset opprinnelig stil, mens to nye tilbygg på nordsiden er i helt andre stiler. Due har også tegnet vanntårnet (fredet) som står nord for stasjonen.
  • Fåberg: Den opprinnelige Due-bygningen brant i 1909 og ble avløst av en ny bygning (tegnet av Harald Kaas). Dues ilgodshus står fortsatt.
  • Hunder: Due-bygningen ble revet i 1971, og stasjonen er for lengst nedlagt.
  • Øyer: Dues stasjonsbygning og ilgods står fortsatt og er av gjenkjennelig type. Gamle bilder (f.eks. her) viser mindre fasadeendringer. Ingen togstopp.
  • Tretten: Stasjonsbygning og ilgods står fortsatt, mye som på Øyer. Ingen togstopp.
  • Losna: Stasjonsbygningen står fortsatt. Ingen togstopp.
  • Fåvang: Stasjonsbygning + ilgods (kombihus i vinkel) står fortsatt. Ingen togstopp. Bygning utleid til «Opplev Kvitfjell».
  • Kvitfjell: Ingen opprinnelig Due-stasjon, men ilgodshuset fra Ring ble flyttet hit i 1993.
  • Ringebu: Tidligere typisk Due-bygning drastisk ombygget, ilgods revet. Venterom i bruk.
  • Hundorp: Tidligere typisk Due-bygning vesentlig ombygget, ilgods revet. Ingen togstopp.
  • Harpefoss: Stasjonsbygningen ble revet i 1971. Også uthus og privet er revet, og stasjonen er nedlagt.
  • Vinstra: Stasjonsbygning og ilgods står fortsatt, noe endret gjennom årene (gamle bilder her) og til dels tilbakeført. Venterommet er i bruk.
  • Kvam: Stasjonsbygningen står fortsatt, malt om og med noe endret fasade, men gjenkjennelig Due. Venterommet er i bruk. Tidligere var det også et godshus som lignet det på Fåvang.
  • Sjoa: Stasjonsbygning og privet står fortsatt. Tidligere Due-godshus gjenoppført som kapell et annet sted på Sjoa. Slutt på togstopp.
  • Otta: Stasjonsbygningen lignet i begynnelsen mye mer på Flisa stasjon, men er blitt forenklet. Venterommet er i bruk.

Far og sønn Due som jernbanearkitekter

Hamar stasjon (1896) — et hovedverk i norsk jernbanearkitektur og i Paul Dues karriere

Både Paul Due og sønnen Paul Armin Due var arkitekter, og begge tegnet jernbanestasjoner. Men så begynner forvirringen: Sønnen arbeidet nemlig i farens firma, og det kan virke som om han delvis arbeidet under farens navn, selv om det også sies at han signerte en rekke bygninger.

Hvordan skal vi vite hvem av dem som har tegnet hva? Det kan vi muligens ikke i ethvert tilfelle — ihvertfall ikke uten selv å drive kildestudier — men hvis vi tar ugangspunkt i de to biografiene på Artemisia.no, får vi følgende kronologi:

Paul Armin Due (sønnen) blir uteksaminert i Hannover i 1896 og har arkitektpraksis i Tyskland til 1898, da han begynner i farens firma. Ergo er det lite sannsynlig at han står bak stasjonsbygninger fra før 1898.

Paul Due (faren) har sin bakgrunn i USA (frem til 1865), før han arbeider i Drammen noen år og samarbeider med Bernhard Steckmest i perioden 1870-1890. Så begynner han hos NSB, og det er litt av en kraftinnsats det er snakk om. Han får i oppdrag å tegne stasjoner til betydelige jernbanestrekninger. Først ut av disse er Kongsvinger-Flisa (første del av Solørbanen) en gang rundt 1893. Så følger Hamar-Selbanen (som senere inngår i det vi kaller Dovrebanen) i ca. 1894-96 og Setesdalsbanen i ca. 1895-96. Dette arbeidet omfatter bystasjoner som Hamar, Lillehammer og Kristiansand.

Disse ble tegnet før Due junior ble uteksaminert og kan med stor grad av sikkerhet tilskrives faren. For senere baner er vi anhengig av at biografene har oppfattet riktig, og at det i det hele tatt lar seg bevise med en grad av sikkerhet. Stilnyanser er antydet i de nevnte biografiene. Ellers finnes det visse stasjoner som gjerne tilskrives Due junior: Hell-Sunnanbanen (Nordlandsbanen; bystasjonene Steinkjer og Levanger er imidlertid tegnet av faren), Bergensbanen mellom Roa og Hønefoss (nå Roa-Hønefosslinjen) samt de fleste stasjonene i Hallingdal, deler av Gjøvikbanen, Egersund (revet), Flekkefjord (revet), Grimstad (revet), Arendal (erstattet med ny bygning) samt enkelte andre bygninger på Arendalsbanen, Stabekk, Galterud, Sørumsand og Elverum. Og apropos Flekkefjord: Han må ha tegnet flere bygninger langs Flekkefjordbanen. Den opprinnelige stasjonsbygningen på Flikkeid (revet) er prototypen for flere bygninger ved Gjøvikbanen, og vanntårnet samme sted er gjentatt på Rise på Arendalsbanen.

Så finnes det altså en rekke tilfeller der vi ikke vet med sikkerhet fordi sønnen til dels jobbet i farens navn. I tillegg kan man begynne å tvile litt når forfatteren av de to biografiene sier at Due junior har signert Elverum stasjon, for så å tilskrive den faren i artikkelen om ham. Er det en forglemmelse, eller ligger det mer bak? Og når det gjelder Gjøvikbanen, får vi ikke noe klart svar utover at begge sies å ha arbeidet med den, mens Due senior forbindes med noen konkrete stasjoner (Kjelsås, Grefsen, Tøyen). Dette er en relativt tidlig periode for Paul Armins arbeid i farens firma, og det er mulig det var en form for samarbeid. Men det får vi ikke egentlig vite i denne sammenheng.

En annen ting er hva vi ellers finner i litteraturen. I litt eldre litteratur er det forståelig nok en tendens til å gi Due senior æren for det meste (det vil si alt). Således er det ikke noe skille mellom de to i boken «Neste stasjon» (Gyldendal, 1997). Når det så går opp for oss at mye av det vi trodde var tegnet av Due senior, faktisk er tegnet av Due junior, er det som om det slås kontra: Plutselig har junior tegnet alt — også det som ble til før han ble uteksaminert. Denne tankeløsheten (vi kan vel kalle det slurv) finner vi for eksempel i flere fredningserklæringer fra Riksantikvarens kontor (se f.eks. om Flisa og Roverud på Solørbanen). Vi finner det også i boken «Perler på et spor» (Jernbaneverket, 1997), hvis forfattere bare har byttet ut den ene med den andre uten å gjøre rede for noe.

Det som står her, bygger i det vesentlige på en artikkel av Øyvind Reisegg, «Paul og Armin Due. To arkitekter — ikke én», i Kunst og kultur nr. 4/2004, s. 224-237.

Annonse